Og hva om vi skulle dra tilbake...
En svalende pergola over terrassen, og den varme velkomsten fra Ana og Philippe over en kopp kaffe. Dette var de første inntrykkene da vi ankom La Bastide-Puylaurent, en liten landsby som ligger på middels høyde mellom Ardèche og Lozère.
Her er det stille – veldig stille. Man hører bare elven Allier som sildrer, vinden som hvisker i trærne, et og annet bjeff, og til og med, en sjelden gang, et tog som ruller forbi. Og det er omtrent alt. Men det var akkurat dette vi, som støylette byfolk, var ute etter. Vi valgte dette området i Cévennene litt på impuls, og mye takket være internett! Vi hadde rett og slett bare lyst til å gå turer, vandre og slappe av i frisk luft denne sommeren. Og det var akkurat det vi fylte de ti dagene på L'Etoile med.
Den uforglemmelige fotturen langs fjellryggene på GR®72 og GR®7, med utsikt over Saint-Laurent-les-Bains i Ardèche: Omtrent tjue kilometer på stier høyt over den lille kurbyen, kronet med en fantastisk utsikt over Tanargue-massivet, og til og med Alpene i det fjerne.
Vi fulgte selvfølgelig også deler av den berømte "Stevenson-stien" gjennom Moure de la Gardille, forbi landsbyen Mirandol og Chasseradès til Belvezet, hvor vi tok det lille lokaltoget tilbake.
Den befestede landsbyen La Garde-Guérin (å gå opp i tårnet er et absolutt must), en rundtur rundt innsjøen ved Villefort, og en tur opp mot Mont Lozère med utgangspunkt fra Mas de la Barque. Det ble mange oppdagelser av varierte steder og landskap som virkelig begeistret oss.
Oppskriften er enkel: Slå deg ned på L'Etoile og be Philippe om en oversikt over mulige fotturer i området. Mange entusiastiske turgåere har beriket den med sine egne oppdagelser, så det er bare å velge og vrake – og man blir aldri skuffet.
Men det som kanskje betyr aller mest oppi alt dette, er å komme tilbake om kvelden etter en lang dags vandring. Det er så deilig å finne roen på terrassen og i hagen, og nyte et godt belgisk øl i selskap med Philippe Papadimitriou. Han har alltid tid til å slå av en prat, selv når han venter femten gjester til kveldens middag. Det skal sies at han gjør alt selv: han tar imot gjester, driver stedet, lager mat, gjør rent, steller hagen, og sørger for transport når det trengs.
Det sosiale fellesskapet rundt måltidene er noe alle fotturister kjenner til: Tonen settes raskt, og man knytter ofte veldig hyggelige bekjentskaper rundt fellesbordet. På L'Etoile spiser man i tillegg godt (det hjemmelagde brødet er nydelig), og omgivelsene er upåklagelige. I år var vi så heldige å møte den sjarmerende Ana (en studentpraktikant fra New York med røtter fra Brasil, som assisterer Philippe). Hennes smil, gode humør og brasilianske musikk bidro sterkt til å gjøre oppholdet vårt i Lozère så vellykket.
For å være helt ærlige, må vi også nevne de stundene foran peisen. Når Philippe gjorde oss den ære å hente gitaren for å spille "Hotel California" eller countrymusikk med fortellinger om gullgraverne i det ville vesten – da var vi i paradis! Philippe har for øvrig i flere år drevet et utvekslingsprogram for vertshusverter.
Åh, og han spiller piano også! Kort fortalt: Et innholdsrikt opphold på L'Etoile. Man reiser hjem med fornyet energi, men med et lite stikk av vemod og et sterkt ønske om å vende tilbake. Av Danielle og Michel Pheulpin