     
|
Fra La Bastide til Bleymard med Eric Poindron |
     
|
|
|
Fra La Bastide til Bleymard med Eric Poindron |
|
I retning Chasseradès - ti kilometer med rails, ett spor - følger vi Allier. Fanget mellom elven og jernbanesviller, begynner eskorte å bevege seg igjen. En vei som ligner på en stor nord, høye grantrær, en skjærende vind og lyden av skritt i skogen. Rop, også, som sanger. Det hvite lyset overeksponerer scenen, prøver å forvrenge den. Så det kunne vært et annet sted... Hvor er vi, i hvilken annen verden? Kanskje i Alaska... De hvite verdenene må være slik... Dette er verken landet eller sesongen, og likevel ligner lyset på snø.
Ånden av det ville, kallet til det ville i den kalde morgenen. Jorden er hard, isete, de ufruktbare markene ser ut til å være dekket av snø. Jeg hører hviskingen fra undergrunnen, vindene som uler under skoene mine. Det rumler, alt er hvitt. Fanger ånden. Man må gå videre til tross for kramper, sorg og tvil.
California, nær Oregon ved Eagle Creek... De første bitene på 1,5 cm ved 2, har gitt meg 1 500 euro. Gullfeberen gir en utrolig styrke. Jeg var midt blant Vietnam-veteranene som så på meg som en ung gutt. De venter på å se hva du er verd. En kveld røykte jeg en joint med marihuana som de dyrket, og jeg tømt en flaske vodka. Jeg var godt påvirket, helt naken "jeg gikk ned i elven for å lete etter biter...
På St. Johannes jaget vi bjørnen. Hippiene, gullgraverne, barna på åtte eller ni år red nakne på hestene som indianere. Etterpå gikk jeg ned igjen, jeg gjorde Peru..." Dette er de siste ordene fra Philippe, eieren av Maison d'hôte L'Etoile, den grekeren fra Bastide-Puylaurent, fetteren til Jack London. Han har brukt store deler av natten på å fortelle oss at 1900-tallet fortsatt kan ligne på kabareten Den Siste Sjansen. Den forbannede kafeen til Jack London. Belgen snakker som en forfatter. Helvete, flytt dere.' Det er det vi gjør... Eagle Creek...
Som om jeg gikk i det store nordlige Cévennes. Når man drømmer høyt. Dra, dra. Nord, den hvite verden, de hvite verdensdelene. Grizzlyen av James Olivier Curwood, i den grønne biblioteket, var min første lesing, mitt første store nord. Rundt meg, i den forestilte snøstormen, er det spøkelser av gullgravearbeidere, malte krigere, usynlige bjørner. Etter flere dager i Gévaudan er det fortsatt ingen ulver. I min fantasi har beistet blitt en hvit ulv, uoppsporelig, som forfølger oss, og vi som fangstfolk midt i de forlatte gruver. Den som tviler kan prøve, femten dager unna byene... Han vil forstå.
Sjaman-røyk og bakken ser snødekt ut som Klondike-landet. Store furutrær på skråningen, høye grantrær, og her og der, lyden av tømmerhuggere som dekker skogen... Jeg hører tunnelen, lodden, jeg hører ekkoet av Gévaudan og hans klage. Jeg skifter breddegrader og lengdegrader. Beskjeder i vindens pust. Jeg starter sammenkoblingen av kontinentene. Fotturene høres ut som klokkelyd i tåken. Hjertet banker, pusten min lukter tang og pulver. I dette tørre feltet, hvitt av stillhet og drømt snø, forestiller jeg meg at dette kanskje er Patagonia. Mellom billig klisjéer, obligatoriske piggtråder og illusjoner. Prøv det... Så snart vi går, tar vi en runde rundt verden. Eller nesten...
På jernbanelinjen som fører fra Mende til Montpellier via La Bastide-Puylaurent, Villefort, Génolhac, Chamborigaud, Alès og Nîmes, har mange små stasjoner blitt spøkelser. Noen ganger gir de dem en ny adresse, de blir SNCF-stopp. Til tross for ydmykelsen, beholder de sitt tidligere preg og holder, i mangel av hode, det høye taket, elegant som gamle parasoller. Her, som i Afrika eller Sør-Amerika, er det nok å svinge armen for at et tog skal stoppe... Ved neste stopp vil likegyldige befolkninger gå av toget under det faste og lite bitre blikket til jernbanestasjonen. Stasjoner på retritt...
Til fots, igjen på jernbanen, uten tog eller trompet. Synd, for nær en ezel eller uten "eversfølelse" kan man heve armen for en del skinner. La Bastide-Puylaurent - Chasseradès - Belvezet - Allenc - Mende og Marjevols... Der drar togene seg sakte frem og slipper av vandrerne ved foten av Mont Lozère. Viadukten i Mirandol minner om sepia-bilder, når togene ble trukket av to enorme lokomotiver som sprøytet ut røyken foran de urolige kuene, de som fikk gode poeng på skolen. Allikevel, under den imponerende viadukten, hører jeg i dag bare ekkoet av Noës hove og de myke hviskingene fra den lille Chassezac-elven.
Det er grått og kaldt, men skrittet forblir vagabond. Og hvis vi ser illusjoner, er det over hodene våre. Vi går sakte, de har vinger av kjemper.
I L'Estampe-distriktet har en bestemor, sterkere enn kvinnen til en tyrker, kuttet ved siden av dragerne. Hun drar alene sin trillevogn og losser mens hun puster, deretter stabler hun flere stammer, høye som murer, med tålmodigheten til en som elsker kortmakeri. For å forberede seg på vinteren, begynner man med å vente med oppskjørtede ermer. Hun tilbyr oss gjestfrihet under tiden av en kaffe og forteller uten å beklage seg eller bli opprørt. Blant de syv innbyggerne i bygda har fem av dem mer enn fem og åtti år. Her, i dette området med vilt Gévaudan, er det ikke uvanlig at en bonde støtter en familie med tre barn med baksiden - helst melken - fra tretti elendige kyr.
Reisen, er det oss som gjør den eller er det han som tar seg av den? Jeg er ikke den første til å stille spørsmålet. Fra Nikos Kawadias til Nicolas Bouvier har ingen, ikke mer enn sjøfolk eller forfattere, et klart svar. Jeg føler med denne kvinnen i bygda og forlater henne uten å gi noe mens hun har gitt meg ingrediensene, krydderne til mine små kronikker. Så min penn som riper i loggen ærer henne. Jeg tar ikke reisen: denne kvinnen og alle andre tar seg av det. Vi tror vi tar veien i våre egne hender, men vi forblir dens gisler.
Fjellet Goulet nærmer seg med mot. Vi flytter oss ikke, fjellet dytter oss. Tusen fire hundre meter i høyde er ingenting for en ære, ingenting på et kart, men for barnas ben, er det en solid beskjedenhetstest. I hjertet av statsskogen kveler vårhimlen de unge bartrærne. Noen ganger kan solen komme seg gjennom skyene, farge trærne grønne og sølv. Jorden er dekket med glitrende kvarts, man ville trodd det var kilder. Vinden blant trærne minner om den keltiske harpen og alle gressbladene begynner å klirre: en magisk skog, som den i Paimpont.
På toppen, i hjertet av stillheten og tåken, blir hvile en askese. De bartrærne og de høstgrønnsakene som ligner på de fra Skottland, må gjemme alver. Ingen mennesker og ingen siviliserte spor, bortsett fra den magre veien og de gamle grensene. Rundt oss, heiden, alderen og de ville morbærtrærne. Rolig, mot Bleymard, bygda som er forbindelsen mellom Goulet-fjellet og Lozère-fjellet, fortsetter vi vår vei. Langsomt, veldig sakte, vår nedstigning som delvis følger Lot er en glede, en hvile. Utdrag fra "Vakre stjerner" Med Stevenson i Cévennes, Gulliver-samling, ledet av Michel Le Bris, Flammarion.
Gamle feriehuset med en hage ved bredden av Allier, L'Etoile Gjestehus ligger i La Bastide-Puylaurent mellom Lozère, Ardèche og Cévennes i fjellene i Sør-Frankrike. På krysset av GR®7, GR®70 Stevenson-stien, GR®72, GR®700 Régordane-veien, GR®470 Kilder og Kløfter i Allier, GRP® Cévenol, Ardéchoise-fjellene, Margeride. Mange rundtur stier for fotturer og sykkelturer for en dag. Ideelt for en avslappende ferie og fotturer.
Copyright©etoile.fr