     
|
Pont-de-Montvert, etappe på GR®70 Stevenson-stien |
     
|
|
|
Pont-de-Montvert, etappe på GR®70 Stevenson-stien |
|
Ettermiddag... Uten nedbør, etter å ha beveget oss nedover en delikat dal og krysset en plaskende bekk, ankommer vi Le Pont-de-Montvert, en nesten badeby, hevet over Tarn. Hjertet senker seg etter innsatsen, og den glade solen jager bort skyene. Her, i camisard-land, seirer sommerstemningen over minnene fra religionskrigene. Her, de som ble kalt Guds gale, satte en stopper for livet og handlingene til abbé du Chayla, en rasende og grusom katolsk prest. I sitt hus ved broen fengslet abbéen de gjenstridige protestantene som nektet å avsvare seg. Abraham Mazel, en profet inspirert av Bibelen og det guddommelige ord, ble scribe for den himmelske hevnen.
Sammen med Laporte, Esprit Seguier, Salamon Couderc, Jean Rampon og Nicolas Joini – kalt lederne av ånden – ble han den hevngjerrige armen den 24. juli 1702. Etter å ha krevd at abbéen skulle frigjøre de fengslede brødrene, satte de ild på huset og fanget den gode mannen.
Abbé du Chayla nektet å be om tilgivelse og omkom under sverdet til Esprit Seguier. Han slo ham i hodet, og Joini hermet ham. Ifølge de inspirerte var dette hva Herren krevde.
Bak abbéen kjempet camisardene mot Ludvig XIV og opphevingen av Nantes-ediktet, med sabler, flammer og profetier som sine eneste våpen. Alle deres oppdrag ble beordret av den guddommelige ånden. I fire dager brente den protestantiske troppen kirker og slott, gjengjeldte mishandlingene tann for tann, og myrdet to geistlige underveis. Beholderen var full. For mange ødelagte templer, absurde torturer og troende i galeiene...
Fire dager etter mordet på abbéen ble Esprit Seguier arrestert i Plant de Fontmort av kongens hærer, stilt for retten i Florac og henrettet ved foten av klokketårnet i Pont-de-Montvert, der abbéen hadde omkommet. Abraham Mazel forteller i sine memoarer om Seguier's eksepsjonelle mot. De kappet av hånden hans, og han rakte frem den andre. Det sies også at han rev av kjøttstykkene som hang fra håndleddet med tennene sine. Mens de tente bålet, begynte han å synge. Ingenting kunne få ham til å tie, verken flammene eller frykten for helvete. I en siste pust spådde Esprit Seguier at stedet der han døde ville bli revet med av vannene. Mazel forteller at kort tid etter begynte Tarn å koke, gikk ut av sin elv og tok med seg det nevnte stedet...
I to år trakk camisardene seg tilbake til ørkenen, navnet gitt til deres tilbedelsessteder i naturen. De klarte noen ganger å motstå kongens hærer, en kamp der, etter Esprit, Seguier, andre ledere skulle utmerke seg: Roland, Cavalier, Guds krigere med ubøyelig iver, med eksemplarisk tro...
Når klokketårnet og broen dukker opp i sommerkfloden, ser man for seg broen i Mostar, det osmanske Mostar, bombet og ødelagt av kroatene - der selv serberne hadde avstått.
I november 1993, Stari Most, en tyrkisk konstruksjon fra 1600-tallet, den gamle, som innbyggerne fra kroatiske, muslimske og serbiske som hadde motstått invasjoner, jordskjelv og år, ga opp etter to dager med bombing. Krigen delte den mest blandede og tolerante byen i Hercegovina. Man drakk te i soukene, man dykket fra den gamle broen.
På biblioteket eller på kaféterrassene leste vi Danilo Kis og Ivo Andric, to hedenske poeter, vantro med hensyn til "historiets tog". Danilo Kis ideologier og prinsene. Før ham drømte Ivo Andric om en by med toleranse og en bro som en overgang fra Østen til Vesten. "Broen over Drina" er den profetiske historien om denne toleransen. Nå er Mostar et symbol på absurditet og lidelse, og Neretva, "verden", renner og gråter. Folk gråter over broen sin. Parkert i øst, på venstre bredd, husker muslimene tiden før krigen. Før bombene, før kroppene ble stablet. Da var det ingen som brydde seg om hvem som var muslim, hvem som var kroat. I de tomme gatene leker barna soldater blant ruinene, likegyldige, foraktende over krigen.
Den gamle byen er nesten ødelagt. Smugene, bazaren, kaféene, moskeen, teaterne, biblioteket og broen har forsvunnet. Min berbiske bror, Mohamed Grim, lærte meg å dele brød og salt i en ånd av toleranse, gjensidig respekt og eksemplarisk broderskap. Sammen med Fehrat den Kabyl, synger de... penetrer mitt hjerte: det var min barndom / Det var krigen. "I Pont-de-Montvert er det sol og troende som snakker med hverandre. I Mostar, byen, en mester i ødeleggelse, pleier sine sår. Byens sjel har rømt langs Neretva. Langt fra buene til den gamle broen...
I Pont-de-Montvert er valvene mindre imponerende enn i Mostar. Likevel ser broene ut som tvillinger: samme spiral, samme tekstur - broene har stemme - samme eleganse... I landsbyen som forbinder to daler, er det umulig denne ettermiddagen å forestille seg kongens drager og religiøse undertrykkelser. Livsnytelse og fredelig bønn har lenge fått rett til å være til.
Katolikker og protestanter gifter seg sammen. Søndag morgen finner alle sitt sted for tilbedelse. En halvpart av befolkningen er i templet, den andre i kirken, og resten spredt i de to kafeene i landsbyen. Etter gudstjenesten går de troende til familieselskapet for festligheter og søndagsmåltid. Mens solen synker, sniker den glitrende Tarn seg ned i dalen og synger. De beskyttende klippene som omgir den delikate landsbyen gjør den i dag til et av de mest behagelige stoppene.
Stevenson-stien går gjennom hele landsbyen. Det regner. Tarn stiger og brøler. Jeg lærer betydningen av ordet "torrential". Vannmassene virvler og brøler. Fjellet spyr ut rasende flommer. Skyene har makten. Under flommene tar broen på seg utseendet til en isolert landsby. Dørene lukkes. På kafeen snakker kundene om sopp - "med et slikt vær, vil de ikke ha problemer med å bryte jorden" - og jakten fra kvelden før. Snakk om sink... Man kommenterer historien om fyren som drepte en hest, trodde det var en and; og denne andre som skjøt kameraten sin som lå i bakhold, overbevist om at han sto ansikt til ansikt med et villsvin.
Til slutt trøster vi oss: - Man må ikke klage, i fjor, på samme tid, snødde det. Siden dette året er det bare den universelle flommen, la oss skåle for våre dårlige skjebner før utflukten til den oversvømte landsbyen. Vi hadde blitt advart: Pont-de-Montvert er et stoppested. Lozère dør. Handelsmenn og landsbyboere klager. Om sommeren er det nesten den franske riviera, om vinteren er det Sibir. Det er servitøren som sier det.
Abbé du Chayla's hus...
Det kunne vært hvilken som helst bygning; for øvrig liker innbyggerne i Pont å lure besøkende ved å vise dem en annen fasade hver gang. Pontoisene improviserer som guider og forelesere... De naive turistene, kledd som bretonske sjøfolk, har alltid elsket steiner med datoer. Her, huset til Chayla, bryr man seg ikke om og klarer seg fint uten. For øvrig eksisterer det ikke lenger; historien har visket ut de tidligere grusomhetene. Det forbannede huset hvor to år med massakrer begynte, er et dårlig minne. Det stakk ut i veien og hindret biltrafikken, så det ble erstattet av en anonym konstruksjon som vet å gi plass til terrengkjøretøy på jakt dager og kabrioleter på turistdager. Bare kjelleren og hagen hvor kål og salater av fin størrelse vokser, gjenstår. En kjøkkenhage har erstattet den opprinnelige terrassen hvor den grusomme presten falt. En gresskar vokser på dette stedet.
Tempelet, når natten faller.
Stevenson legger merke til tempelet ved sin ankomst, men presiserer ikke om han besøkte det. Det var imidlertid en av de bekjente grunnene til reisen. Han ønsket å møte protestantene, som han sammenligner med de skotske covenantere — presbyterianere som var imot katolske og anglikanske forpliktelser.
Fra Pont-de-Montvert begynner Stevenson å spore opp historien. Han har tatt med seg Fedrene i ørkenen av Napoléon Peyrat, bøker av Michelet og diverse historier. Flittig noterer han, kompilere og redigerer tekstene på sin egen måte, uten å nøle med å kopiere noen unøyaktigheter.
Når han ankommer, i Florac, det han kaller Cévennes Cévennes, glemmer han reisen og begynner å fortelle om religionskrigene. I uvitenhet og tvil, følger jeg knapt med på dette området. Historien om Camisardene er en sak for vitenskapelige analyser, og de som ønsker å lære mer om de inspirerte eller profetene fra ørkenen kan i dag lese verkene til Philippe Joutard. Sønn av en skotsk presbyterianer, Rober Louis Stevenson er ikke historiker. Han forteller på sin vakre, romantiske og flamboyante måte. En merkelig og nesten lyrisk følelse griper leseren når han skildrer forhøret av Esprit Seguier. Forfatteren henvender seg til leseren:
Og kanskje hvis du kunne lese i meg selv og hvis jeg kunne lese i din samvittighet, ville vår gjensidige ro kanskje være mindre overraskende. Stevenson skildrer karakteren Seguier som i en roman, beskriver en stolt og inspirert helt som utfordrer den katolske kirken, dens dogmer og vold. Han lar oss høre de siste ordene før dødsdommen:
- Navnet ditt?
- Pierre Seguier.
- Hvorfor blir du kalt Ånd?
- Fordi Herrens Ånd bor i meg.
- Din adresse?
- Til slutt ørkenen, og snart, i himmelen.
- Har du ikke anger for dine forbrytelser?
- Jeg har ikke begått noen. Sjelden min ligner en hage full av lysthus og fontener.
Seguier, presiserer Stevenson, trodde han var ved Guds høyre hånd. I motsetning til de skotske covenantere som hadde problemer med djevelen, anser Stevenson franske protestanter som troende med ren samvittighet, til tross for blod. For å støtte sine påstander, noterer han vitnesbyrdet fra en gammel camisard... "Vi løp når vi hørte salmen, vi løp som om vi hadde vinger. Vi følte, innerst inne, en opphøyet glød, et ønske som løftet oss." Ord kan ikke oversette våre følelser. Stevenson ser ut til å dele vitnets tro. Camisarden fortsetter: "Det er noe man må ha følt for å forstå det. Så utslitte som vi kunne være, tenkte vi ikke mer på trettheten vår, og vi ble entusiastiske så snart salmen nådde ørene våre."
På min tur, i det tomme, hvite tempelet, hører jeg salmene. Jeg er alene. I stillheten og den eksemplariske beskjedenheten, ser jeg igjen den hugenottiske korset som moren til mine barn bærer om halsen. En katolikk og en protestant. I påvente av dåp, vil våre barn ta sitt valg. Sjel som "en hage fylt med lysthus og fontener." Jeg er ikke historiker, knapt poet. I mangel av å være protestant, er jeg en botfærdig. "Fjellet er hardt som blod / De troende har sjelen til krigere."
Senere, på veien, vil Stevenson betro til sin bok: Jeg innrømmer at jeg møtte disse protestantene med glede og med inntrykk av å være som i familie. Det stille tempelet ser ut til å hviske de samme ordene. Alle kan gå inn, nyte tilflukt og lytte. Modige reisende, hør på sangene fra en annen tid, syng høyt og mediter til tross for kulden. Be sammen. Gudene har gitt deg et hjerte. Her er min bønn. I morgen, i hjertet av skogen, vil vi være i ørkenen. Huler, skoger og marker, strender og elveleier vil tjene til min bønn. Troende på Esprit Seguier og praktiserende hellige Joseph Delteil, vil jeg henvende meg til hvem som helst som ønsker å høre meg. av Eric Poindron. Utdrag fra "Belles étoiles" Med Stevenson i Cévennes, Gulliver-serien, redigert av Michel Le Bris, Flammarion.
Gamle feriehuset med en hage ved bredden av Allier, L'Etoile Gjestehus ligger i La Bastide-Puylaurent mellom Lozère, Ardèche og Cévennes i fjellene i Sør-Frankrike. På krysset av GR®7, GR®70 Stevenson-stien, GR®72, GR®700 Régordane-veien, GR®470 Kilder og Kløfter i Allier, GRP® Cévenol, Ardéchoise-fjellene, Margeride. Mange rundtur stier for fotturer og sykkelturer for en dag. Ideelt for en avslappende ferie og fotturer.
Copyright©etoile.fr