Mens jeg surfet på nettet etter informasjon om GR70 (den berømte Stevenson-ruten), som en venn hadde snakket varmt og lenge om, kom jeg tilfeldigvis over en side med tittelen «En uforglemmelig fottur i Cévennes» skrevet av Gaston Testud.
Der ble det presisert at det dreide seg om en «seks dagers rundtur gjennom Cévennes», et vernet område som er klassifisert for sine agropastorale kulturlandskap, etterfulgt av en detaljert og svært presis beskrivelse av ruten.
Etter å ha diskutert det med min kone, og latt oss friste av denne spennende og historiske ruten – som ikke minst var «klar til bruk» – bestemte vi oss for å gjennomføre denne fotturen nøyaktig slik den ble foreslått. For en utmerket beslutning! Vi tilbrakte en fantastisk uke, spesielt siden det fine været fulgte oss hele veien: utrolig varierte landskap som svingte mellom røff granitt og milde daler, storslåtte panoramautsikter, frodig vegetasjon og gjestehus med en ekte sjel, drevet av mennesker med lidenskap for regionen sin.
Først ankom vi L’Etoile, et stort gjestehus som minner om et gammelt feriehotell fra 1920-tallet, ideelt plassert ved bredden av elven Allier, som her utgjør den naturlige grensen mellom Lozère og Ardèche. En innbydende entré åpner seg mot en bred, hvitmalt trapp, mens en frodig veranda gir et perfekt sted å sitte og nyte de siste solstrålene før middag. Philippe, verten på huset, tilbød oss rom med privat bad og utsikt over den store, trebevokste parken.
Oppvarming rundt klosteret Notre-Dame-des-Neiges
Allerede dagen etter tok vi en «oppvarmingstur» på rundt ti kilometer i området rundt landsbyen, der vi fulgte en av de mange rutene som er tegnet inn på IGN-kartet og som Philippe vennligst stilte til rådighet. Den strålende solen lovet oss en utmerket dag, og slik ble det også i denne frodige naturen hvor gyvel og lyng blander seg.
Vi gikk først opp til cistercienserklosteret Notre-Dame-des-Neiges, grunnlagt i 1859. Vi ble litt overrasket over å oppdage et lite kapell langs veien som minnet oss om at fader Charles de Foucauld (bror Marie-Albéric) her på begynnelsen av 1900-tallet gjennomførte sitt novisiat og feiret sin første messe i 1890, før han dro til Sahara. Deretter, via en svingete sti, kom vi frem til «La croix du Pal», et gammelt, utskåret steinkors som markerer et historisk veikryss. Det fortelles med overbevisning at de romerske hærene passerte akkurat dette strategiske stedet under Julius Cæsars siste felttog, på vei mot Gallia. På vår høyre side, omtrent hundre meter unna på heden, la vi også merke til et bemerkelsesverdig vakttårn toppet med en statue av Sankt Laurentius, som stille våker over dalen.
Derfra fulgte vi GR7 en stund frem til Coulet de Pecoyol, før vi svingte av mot Rogleton og den lille landsbyen Laveyrune, som ligger og trykker seg nær Alliers kilde. Litt lenger fremme førte en steinete sti oss til toppen av Espervelouze, hvor vi spiste piknik. En enestående panoramautsikt over hele Allier-dalen åpenbarte seg for oss, med skifertakene i landsbyen La Bastide-Puylaurent i det fjerne. Da stien på ettermiddagen fulgte traseen til en høyspentlinje, foretrakk vi å snu for å finne igjen forbindelsesstien mellom GR7 og GR72, som er mye villere.
Vi ankom rolig til Rogleton for å ta fatt på GR72 derfra. Denne førte oss tilbake til utgangspunktet vårt, og ga oss den luktmessige og visuelle gleden av å beundre de utallige ville blomstene (revebjeller, geitrams og blåklokker) som prydet ruten under løvtaket av bøketrær.
På den mytiske Stevenson-ruten
Trygge på vår fysiske form og påliteligheten til utstyret vårt, lot vi bilen stå på den store, skyggefulle parkeringsplassen ved L'Etoile og la i vei mandag morgen for en ukes vandring, der vi fulgte Gaston Testuds anvisninger til punkt og prikke.
Bortsett fra en kort etappe om morgenen langs en liten, asfaltert vei under utbedring, bød GR70 (den berømte Stevenson-ruten, gått opp av den skotske forfatteren Robert Louis Stevenson og eselet hans Modestine i 1878) på en variert og storslått tur, der barskoger og åpne beitemarker vekslet. De to vakre landsbyene Chasseradès og Mirandol er svært pittoreske, med den overraskende jernbanelinjen (den berømte «Cévenol») og dens majestetiske steinviadukt som leker gjemsel i det kuperte landskapet. Hva dyrelivet angår, var vi så heldige å få observere glideflukten til flere glenter og musvåker over hodene våre.
Om kvelden, på gjestehuset i Les Alpiers, drevet av en svært vennlig dame av nederlandsk opprinnelse som har klart å bevare autentisiteten i denne gamle bygningen, ble vi overrasket over å utelukkende treffe turgåere vi hadde blitt kjent med dagen før på L’Etoile. Det sier seg selv at det var en fantastisk stemning rundt det store fellesbordet under middagen, noe som ble ytterligere forsterket av det utmerkede, lokale måltidet vi fikk servert i fellesskap.
Bestigningen av Mont Lozère og historien om Camisards
Tirsdag fortsatte vi ferden vår langs Stevenson-ruten forbi Le Bleymard. Det var fine, gradvise stigninger på programmet for å nå de bare fjellryggene i granittmassivet, men været var så mildt og landskapet så skiftende at ingen anstrengelser virket uoverkommelige for oss.
Fra hytta på Mont Lozère til toppen av Finiels, det høyeste punktet i Cévennes på 1 699 meters høyde, er panoramautsikten konstant og uforstyrret. De subalpine engene, strødd med granittblokker i mystiske former, overtar gradvis for skogene. Det er utrolig hva man kan føle når man vandrer langs disse fjellryggene, svevende mellom himmel og jord, mens man puster inn den rene og kalde luften på toppene.
Nedstigningen, på en svært bratt og steinete sti som var gravd ut av regnet i Cévennes, viste seg å være litt mer farefull og satte knærne våre på en alvorlig prøve. Den førte oss til slutt inn i en grønnere verden, på bredden av Rieussalet-bekken. Vi fulgte den vekselvis på høyre og venstre bredd, og utførte noen akrobatiske kryssinger på glatte steiner før vi til slutt nådde dalen og Le Pont-de-Montvert.
Ganske overraskende går GR-ruten bokstavelig talt rett gjennom det kommunale gjestehuset. I realiteten dreier det seg mer om en enkel fjellhytte: Vi fikk overnatting for natten, men ikke servering. Selv om det var litt mørkt og spartansk, var stedet likevel godt innredet for turgåerens hvile. Le Pont-de-Montvert er en sjarmerende landsby med granitthus som smiler mot elven Tarn, men som har en turbulent fortid. Det var nemlig her den blodige Camisard-krigen brøt ut i juli 1702, etter drapet på abbeden av Chayla, en nådeløs inkvisitor. I dag er atmosfæren fredelig: restauranter, dagligvarebutikk, bakeri, bokhandel, suvenirer... Alle tjenester er samlet rundt den emblematiske broen, og vi benyttet naturligvis anledningen til å fylle på forsyningene våre.
Onsdag morgen tok vi farvel med puristene blant turgåerne som fortsatte i Stevensons fotspor sørover. Vi forlot nemlig GR70 for å svinge inn på GR72, som skulle ta oss rolig tilbake mot utgangspunktet i løpet av de neste dagene.
Fra Le Pont-de-Montvert til den lille landsbyen Merlet, som er nøye restaurert og typisk for den lokale arkitekturen, er stien svært behagelig; ettersom den rød-hvite merkingen imidlertid var noe sporadisk, viste bruken av det detaljerte IGN-kartet seg å være spesielt nyttig for ikke å miste tråden.
Deretter krysset vi et svært godt merket område, men som var bokstavelig talt druknet under skoger av gyvel som var høyere enn oss selv, og som fylte luften med sin søtlige duft, før vi nådde en gammel, massiv steindemning bygget over det unge løpet til elven Tarn. Fra dette punktet og frem til den gamle Tarn-broen strekker det seg en drømmerute, nesten magisk, som vi nøt til det fulle.
Senere ankom vi den lille grenda Bellecoste, og via en god gårdsvei nådde vi bestemmelsesstedet vårt: Mas de la Barque. Akkurat slik Gaston Testud gjorde det i sin opprinnelige beretning, tok vi en hel dags pause her for å la kroppene hvile. Denne grenda, som tidligere var et sentrum for sauenes sommerbeite, er i dag et naturresort. På stedet fungerer gjestehuset Le Commandeur også som kafé og restaurant; og mottakelsen var nok en gang svært varm, porsjonene rause, og av ypperste kvalitet.
Panoramisk rundtur rundt Pic Cassini
Som en «hviledag» på torsdag gjennomførte vi likevel en rundtur på over tjue kilometer! Heldigvis lå de tunge ryggsekkene våre igjen på gjestehuset, og vi gikk med lette skritt, glade for å slippe denne byrden på skuldrene...
Først klatret vi, gjennom lyngmoene, til toppen av Pic Cassini, som rager 1 680 meter over havet, og som har fått navnet sitt fra det berømte dynastiet av franske kartografer som målte opp Frankrike. Været var strålende, og solen varmet litt mer enn de foregående dagene. Ved ankomst åpenbarte det seg en fantastisk 360-graders utsikt for oss — et absolutt høydepunkt som på klare dager gjør det mulig å se helt til Mont Ventoux og Alpene. Fra dette naturlige utsiktspunktet improviserte vi ruten vår ved hjelp av topografisk kart og kompass, men også på øyemål, ettersom panoramaet strakte seg så langt over platåene!
Gjennom en liten, diskret sti som gikk nedover langs «Ravin de l'Évadé» (Flyktningens kløft) — som faktisk minner mer om en svært behagelig og uberørt dal —, gikk vi rundt den ruvende Pic Cassini. Deretter satte vi kursen rett sørover over de vidstrakte fjellbeitene og steinmassene for å nå landsbyen Bellecoste, som vi hadde passert dagen før. Vi tok retning mot Mas Camargue via en god gjetersti, og møtte på GR7, som vi fulgte frem til den gamle Tarn-broen. Der, bysset av vannets sildring, spiste vi piknik i skyggen av furutrærne som kranse elven.
Etter dette styrkende måltidet fortsatte vi på GR7 frem til grenda L’Aubaret. Vegetasjonen var der radikalt annerledes enn den lave vi hadde krysset om morgenen: midt blant mørke granskoger og velduftende edelgraner, skulle man nesten trodd man plutselig var transportert til Canadas store vidder.
Der svingte vi inn på GR68, runden rundt Mont Lozère. Det var svært varmt tidlig på denne sommerettermiddagen, og dette strekket på asfaltert vei (som heldigvis varte svært kort) var ikke det mest behagelige, ettersom solens refleksjon var sterk. Etter å ha krysset landsbyen La Vialasse og passert de få, isolerte husene i Pierre Froide, nådde vi de forfriskende breddene av Pudissime-bekken. Vi fulgte den nordover helt til Mas de la Barque, gjennom gamle torvmyrer der den sjeldne solduggen (en liten kjøttetende plante) vokser. Uten noen skikkelig merket sti fungerte kun den beroligende lyden av vannet på vår venstre side som et naturlig landemerke. Vi var henrykte over endelig å finne igjen skyggen i skogbunnen for å fullføre denne lange rundturen.
Oppdagelse av Voie Régordane og middelalderbyen La Garde-Guérin
Fredag morgen gjenopptok vi vandringen med fulle ryggsekker. Først innhyllet i en tykk og mystisk tåke, og deretter under en lett overskyet himmel; dette var en ren gave for fotturen sammenlignet med gårsdagens sterke varme. GR-ruten snodde seg gjennom skogen, og avdekket tepper av bregner, frem til Rabusat-passet, før den dristig fulgte fjellryggen. Svært vakre panoramaer, som åpnet seg på begge sider av dalene, gjorde ferden vår enda vakrere. Vi gikk vekselvis gjennom felt med lilla lyng i de sørvendte skråningene, og midt i et hav av gul gyvel i de nordvendte, og nøt godt av et bemerkelsesverdig biologisk mangfold.
Etter å ha krysset smugene i den gamle byen Villefort, et historisk knutepunkt, gikk vi langs bredden av dens store, oppdemmede innsjø og passerte over den imponerende demningen, som den dagen ble feid over av en voldsom vind. Litt lenger borte på platået, nådde vi den gamle romerske veien — den berømte Chemin de Régordane (nåværende GR700) —, en viktig, eldgammel handels- og pilegrimsrute som forbinder Massif Central med Middelhavet, og som vi ikke forlot igjen. Her og der vekket fantastiske utsikter som stupte ned i innsjøens blå vann, vår aller største forundring.
I løpet av ettermiddagen gjorde vi en lang stopp for å besøke den lille landsbyen La Garde-Guérin, en vakkert restaurert juvel som har klart å bevare middelalderens ånd, arkitektur og autentiske atmosfære, med sine brosteinsbelagte gater og solide hus.
La Garde-Guérin er en tidligere befestet landsby, med en bemerkelsesverdig beliggenhet i umiddelbar nærhet til Voie Régordane (GR700). Denne strategiske vaktposten henger svimlende over Chassezac-kløftene, en spektakulær canyon gravd ut i fjellet, nesten 400 meter dyp.
Den reisende kan skimte landsbyen langveisfra, bygget på nesten 900 meters høyde på et tørt sandsteinsplatå som ofte utsettes for lunefulle vinder. Dette platået hviler på en massiv sokkel av granittklipper, og i denne labyrinten har elven Chassezac skåret ut imponerende kløfter, et sant paradis i dag for rovfugler og canyoning-entusiaster. Takket være sin eksepsjonelle geografiske og militære beliggenhet, dominerer landsbyen hele det omkringliggende landskapet. For å bli fullt ut overbevist om dette, er det nok å dra til Pré de la Tour (hvor det gamle vakttårnet troner) eller til utsiktspunktet over Chassezac-kløftene: herfra kan man skue over hele regionen, helt til fjellene i Ardèche, uten en eneste visuell hindring.
La oss huske at den historiske ruten Chemin de Régordane førte pilegrimene til Saint-Gilles' grav i Gard-departementet. Det tidligere nabo-prioratet i Prévenchères var for øvrig underlagt klosteret i den samme byen i sør. For å sikre denne vitale handelsruten (vin, salt, varer), grunnla adelige i regionen en ridderorden. Vedlikeholdskostnadene for veien og det lokale sykehuset skulle dekkes av ulike inntekter og bompenger innkrevd av fellesskapet av disse ridderne, kalt «Pariers». På slutten av 1300-tallet og på 1400-tallet kjøpte nye borgerlige familier disse andelene («paréries») og slo seg ned i ly av murene i La Garde-Guérin. I løpet av denne lange overgangsperioden skiftet disse rettighetene ofte eier, noe som førte til at slektslinjene til de gamle, adelige pariers gradvis forsvant, med unntak av en liten håndfull gjenlevende medlemmer.
Lørdagens fottur, den siste dagen på turen vår, var utvilsomt den korteste i løpet av oppholdet (bare 15 til 16 kilometer for å nå La Bastide-Puylaurent), men den viste seg å være ekstremt behagelig. Solen var tilbake og lyste opp denne eldgamle stien som slynget seg gjennom en overflod av markblomster og flagrende sommerfugler. På de brede steinhellene på Voie Régordane, som vi fant tilbake til i nærheten av grenda Le Thort, var de dype sporene, gravd ut for lenge siden, århundre etter århundre, av de tunge jernbeslåtte hjulene på romerske kjerrer og middelaldervogner, fortsatt overraskende og perfekt markert i steinen, og vitnet om datidens intense trafikk.
Kort tid etter formiddagsmaten minnet Cévennes-klimaet, som alltid er uforutsigbart, oss på sin tilstedeværelse: himmelen mørknet plutselig og tunge, svarte skyer samlet seg. Som en ren forholdsregel tok vi frem regntøyet — for aller første gang siden avreisen seks dager tidligere — og la det øverst i ryggsekkene, klart til å tas på. Rundt klokken 16:00 ankom vi i raskt tempo La Bastide-Puylaurent, og fant endelig frem til Gjestehuset L’Etoile uten å ha hatt behov for å dekke oss til. Et utrolig hell! Knapt en halvtime senere, idet vi kom ut av en velfortjent varm dusj, hørte vi vannmassene slå voldsomt mot trærne på gårdsplassen: vi hadde virkelig hatt marginene på vår side!
Fra denne fantastiske uken med rundturer, sitter vi kun igjen med utmerkede og levende minner: den rå skjønnheten og det utrolige mangfoldet i landskapene vi krysset, fra granittens hardhet til de dype dalene i Cévennes, den rike historiske arven, og selvfølgelig de vakre møtene på stiene og rundt bordene på gjestehusene... Og til slutt, vår dypeste unnskyldning til den praktfulle, ville hinden som vi ufrivillig forstyrret mens hun hvilte fredelig gjemt i det høye gyvelkrattet, i skråningene over Bellecoste...