Mens jeg surfet på nettet etter informasjon om GR70 (Stevensons rute), som en venn hadde nevnt for meg, kom jeg tilfeldigvis over en side med tittelen «En uforglemmelig fottur i Cévennes» skrevet av Gaston Testud. Der ble det presisert at det dreide seg om en «seks dagers rundtur gjennom Cévennes», etterfulgt av en detaljert og svært presis beskrivelse av ruten.
Etter å ha diskutert det med min kone, fant vi ruten fristende og «klar til bruk», og vi bestemte oss for å gjennomføre turen nøyaktig slik den ble foreslått. For en utmerket beslutning! Vi tilbrakte en fantastisk uke, ikke minst fordi det fine været fulgte oss hele veien: varierte landskap, storslåtte panoramautsikter, frodig vegetasjon og gjestehus med ekte «sjel»...
Først ankom vi L’Etoile, et stort gjestehus som ligger ved bredden av elven Allier. En innbydende entré åpner seg mot en bred, hvitmalt trapp, mens en frodig veranda gir et perfekt sted å sitte og nyte de siste solstrålene før middag. Philippe tilbyr valget mellom sovesaler og rom (med eller uten privat bad), men både fotturister og faste gjester foretrekker ofte komforten og privatlivet på rommene med utsikt mot parken eller elven.
Allerede dagen etter tok vi en «oppvarmingstur» på rundt ti kilometer i området rundt landsbyen. Vi fulgte en av de mange rutene som er tegnet inn på IGN-kartet og som tilbys gratis av Philippe, verten på gjestehuset. Den strålende solen lovet oss en utmerket dag, og slik ble det også.
Vi gikk først opp til klosteret Notre-Dame-des-Neiges. Vi ble litt overrasket over å oppdage et lite kapell langs veien som minnet oss om at fader Charles de Foucauld feiret sin første messe her på begynnelsen av 1900-tallet. Deretter fulgte vi en svingete sti og kom frem til «La Croix du Pal», et gammelt, utskåret steinkors. Det sies at de romerske hærene passerte akkurat her under Julius Cæsars siste felttog. På vår høyre side, omtrent hundre meter unna, la vi også merke til et bemerkelsesverdig tårn toppet med en statue av Sankt Laurentius.
Derfra fulgte vi GR7 en stund frem til Coulet de Pecoyol, hvor vi forlot ruten for å sette kursen mot Rogleton og Laveyrune. Litt lenger fremme førte en sti oss til toppen av Espervelouze, hvor vi spiste piknik. Vi hadde en enestående panoramautsikt over hele dalen, med landsbyen La Bastide-Puylaurent i det fjerne. Da stien på ettermiddagen fulgte en høyspentlinje, valgte vi å snu for å finne igjen forbindelsesstien mellom GR7 og GR72.
Vi ankom rolig til Rogleton, og derfra fulgte vi GR72, som førte oss tilbake til utgangspunktet. Underveis kunne vi nyte synet av de utallige ville blomstene som prydet ruten.
Trygge på formen og utstyret vårt, lot vi bilen stå på parkeringsplassen ved L'Etoile, og mandag morgen la vi i vei på en ukes vandring der vi fulgte Gaston Testuds anvisninger til punkt og prikke.
Bortsett fra en kort etappe på morgenen langs en liten, asfaltert vei under utbedring, bød GR70 (Stevensons rute) på en storslått og variert tur. De to sjarmerende landsbyene Chasseradès og Mirandol er svært pittoreske, med den overraskende jernbanelinjen som leker gjemsel i landskapet.
Om kvelden, på gjestehuset i Les Alpiers som drives av en svært vennlig dame av nederlandsk opprinnelse, ble vi overrasket over utelukkende å treffe turgåere vi allerede hadde møtt kvelden før på L’Etoile. Det sier seg selv at det var en fantastisk stemning rundt fellesbordet under middagen, ikke minst fordi vi fikk servert et utmerket måltid.
Tirsdag fortsatte vi langs Stevensons rute forbi Le Bleymard. Det var betydelige høydeforskjeller på programmet, men været var så behagelig og landskapet så skiftende at anstrengelsene aldri føltes overveldende.
Fra hytta på Mont Lozère til toppen av Finiels er panoramautsikten konstant. Det er utrolig hva man kan føle når man vandrer langs disse fjellryggene, svevende mellom himmel og jord.
Nedstigningen, på en bratt og steinete sti, viste seg å være litt mer krevende og satte knærne våre på prøve. Den førte oss til slutt ned til bredden av Rieussalet-bekken, som vi fulgte vekselvis på høyre og venstre side, med noen få akrobatiske kryssinger før vi nådde Le Pont-de-Montvert.
Overraskende nok går GR-ruten bokstavelig talt tvers gjennom det kommunale gjestehuset. I realiteten minner det mer om en enkel hytte: Vi fikk overnatting, men ingen servering. Selv om det var litt mørkt, var det likevel godt innredet. Le Pont-de-Montvert er en sjarmerende landsby som smiler til elven. Restauranter, dagligvarebutikk, bakeri, bokhandel, suvenirer... Alle nødvendige fasiliteter er til stede, og vi benyttet oss flittig av dem.
Onsdag sa vi farvel til fotturistene som fulgte i Stevensons fotspor, ettersom vi forlot GR70 for å ta fatt på GR72, som skulle lede oss tilbake til utgangspunktet. Fra Le Pont-de-Montvert til den lille landsbyen Merlet er stien svært behagelig. Merkingen er imidlertid noe mangelfull, så IGN-kartet kom virkelig til nytte.
Deretter krysset vi et svært godt merket område, men som var druknet i gyvel høyere enn oss selv, før vi nådde en gammel steindemning bygget over elven Tarn. Derfra og frem til den gamle Tarn-broen strakte det seg en drømmerute som vi nøt til fulle. Vi ankom så grenda Bellecoste, og via en god sti nådde vi målet vårt: Mas de la Barque. I likhet med Gaston Testud tok vi en dags pause her. Det lokale gjestehuset Le Commandeur fungerer også som kafé og restaurant, og mottakelsen var nok en gang varm og av ypperste kvalitet.
Som «hviledag» på torsdag gjennomførte vi likevel en rundtur på over tjue kilometer! Heldigvis hadde vi ikke lenger de tunge ryggsekkene på skuldrene...
Først gikk vi opp til toppen av Pic Cassini. Været var fantastisk, til og med litt varmere enn de foregående dagene, og den storslåtte 360-graders utsikten var et absolutt høydepunkt. Derfra improviserte vi ruten ved hjelp av kart og kompass, men også på øyemål, ettersom sikten strakte seg så enormt langt!
Gjennom en liten sti som svingte seg ned langs «Ravine de l'évadé» (rømlingens kløft) – som faktisk er en svært behagelig dal – gikk vi rundt Pic Cassini. Deretter satte vi kursen rett sørover gjennom beitemarker og fjellformasjoner for å nå landsbyen Bellecoste, hvor vi hadde passert dagen før. Vi fortsatte mot Mas Camargue via en god sti, og møtte på GR7, som vi fulgte frem til Tarn-broen. Der spiste vi piknik i skyggen av furutrærne langs elven.
Etter måltidet fortsatte vi på GR7 frem til grenda L'Aubaret. Vegetasjonen var radikalt annerledes enn om morgenen: Omgitt av grantrær føltes det nesten som om vi var i Canada...
Der svingte vi inn på GR68. Det var svært varmt tidlig på ettermiddagen, og denne etappen på asfaltert vei (som heldigvis var kort) var ikke spesielt behagelig. Etter å ha passert landsbyen La Vialasse og de få husene i Pierre Froide, nådde vi bredden av Pudissime-bekken. Vi fulgte den nordover helt til Mas de la Barque. Uten noen merket sti var lyden av vannet på vår venstre side vår eneste rettesnor. Vi var strålende fornøyde med endelig å komme inn i skogens skygge og finne litt kjøling.
Fredag gjenopptok vi vandringen. Først i tåke, deretter under en lett overskyet himmel, noe vi satte stor pris på sammenlignet med gårsdagens varme. GR-ruten snodde seg gjennom skogen opp til Rabusat-passet, før den fulgte fjellryggen. Svært vakre panoramautsikter på begge sider beriket turen, vekselvis gjennom lyngmoer i de sørvendte skråningene, og gyvelkratt i de nordvendte.
Etter å ha krysset den gamle byen Villefort, gikk vi langs innsjøen og passerte over demningen, der en kraftig vind blåste. Litt lenger fremme nådde vi den gamle romerske veien – Régordane-ruten (GR700) – som vi fulgte resten av veien. Her og der åpenbarte det seg fantastiske utsikter over innsjøen, til vår store beundring.
Om ettermiddagen tok vi en pause for å besøke den lille landsbyen La Garde-Guérin, som er vakkert restaurert i middelalderens ånd.
La Garde-Guérin er en gammel befestet landsby med en bemerkelsesverdig beliggenhet ved Régordane-ruten (GR700), og troner nesten 400 meter over Chassezac-kløftene.
Den reisende kan skimte landsbyen fra lang avstand, bygget på nesten 900 meters høyde på et sandsteinsplatå som ofte utsettes for vind. Fundamentet til platået består av granittklipper, hvor elven Chassezac har skåret ut et imponerende nettverk av kløfter. Takket være sin eksepsjonelle geografiske beliggenhet dominerer landsbyen hele det omkringliggende landskapet. Det er nok å dra til Pré de la Tour eller utsiktspunktet ved Chassezac-kløftene for å bli overbevist: Herfra kan man fortsatt skue over hele regionen uten en eneste hindring.
Man skal huske på at Régordane-ruten førte pilegrimer til Saint-Gilles i Gard-departementet; det gamle prioratet i Prévenchères var for øvrig underlagt klosteret i den samme byen. Vedlikeholdskostnadene for det lokale sykehuset måtte dekkes av ulike inntekter fra fellesskapet av pariers (lokale medeiere). På slutten av 1300-tallet og på 1400-tallet kjøpte nye familier seg andeler og bosatte seg i La Garde-Guérin. I denne perioden skiftet disse andelene ofte eiere, noe som førte til at de opprinnelige pariers gradvis forsvant, med unntak av en liten håndfull medlemmer.
Lørdagens fottur var utvilsomt den korteste under oppholdet (kun 15–16 kilometer), men den viste seg å være svært behagelig. Solen var tilbake og lyste opp stien som slynget seg gjennom en overflod av markblomster. På steinene langs Régordane-ruten, som vi fant igjen i nærheten av Le Thort, var de dype sporene etter hjulene på romerske kjerrer fortsatt overraskende godt markert i steinen.
Kort tid etter lunsj mørknet himmelen. For sikkerhets skyld tok vi frem regntøyet (for aller første gang siden avreise) og la det øverst i ryggsekkene. Rundt klokken 14.00 ankom vi La Bastide-Puylaurent og var tilbake på gjestehuset L’Etoile uten å ha hatt behov for å ta det på oss. En halvtime senere, idet vi kom ut av dusjen, hørte vi et styrtregn tromme mot trærne på gårdsplassen: Vi hadde sluppet unna med skrekken!
Fra denne uken med fotturer har vi utelukkende fantastiske minner: den varme velkomsten, de storslåtte landskapene vi krysset, og de fine møtene på stiene og i gjestehusene... Og vi ber så mye om unnskyldning til den vakre hinden vi forstyrret mens den hvilte fredelig i gyvelkrattet ovenfor Bellecoste...