     
|
Fottur med Robert-Louis Stevenson i Pradelles |
     
|
|
|
Fottur med Robert-Louis Stevenson i Pradelles |
|
“Det var bittert kaldt og isende, og bortsett fra
en kavalkade av damer til hest og et par rurale postmenn, var veien
preget av en dødelig ensomhet hele veien til Pradelles.”
Jeg husker knapt
et eneste incident. En livlig føl, som bar en bjelle om halsen,
kastet seg mot oss i full fart, over hele bredden av
engene, som et vesen som var i ferd med å utføre store bragder; så, plutselig,
da det unge hjertet til rekruten skiftet mening, snudde det
om og galopperte bort, akkurat som det kom, med bjellen
klirret i vinden. I lang tid etter så jeg dets edle holdning,
mens det hadde stoppet opp og jeg hørte lyden av bjellen. Da jeg nådde
hovedveien, syntes sangen fra telegraflinjene å fortsette
den samme melodien.
Pradelles ligger på skråningen av en høyde som dominerer Allier, omgitt av frodige enger. Man høstet nytt vekst overalt, noe som ga området, denne stormfulle høstmorgenen, en uvanlig lukt av høy. På den motsatte bredden av Allier, hvor stedet fortsatte å stige i mil mot horisonten, var det et etterårslanskap som var falmet og gult, preget av svarte flekker fra furuskoger og hvite veier som slynget seg mellom fjellene, mens skyene spredte en jevnt purpurfarget skygge, trist og på en eller annen måte truende, som overdriver høyder og avstander og gir enda mer dybde til svingene på hovedveien.
Perspektivet var ganske øde, men stimulerende for en turist. For nå befant jeg meg på grensen av Velay, og alt jeg kunne se var i en annen region av det ville, fjellrike, ubehandlede Gévaudan, som nylig var blitt ryddet av frykt for ulver.
Ulver, dessverre! som
banditter, ser ut til å trekke seg tilbake for reisendes gang. Man kan
vandre gjennom hele vårt komfortable Europa uten å oppleve
et eventyr verdig navnet. Men her, uansett hvor man har vært,
var man på grensen av håpet. Det var faktisk landet til den
alltid minneverdige Bestie, Napoléon Bonaparte av ulvene. Hva en
skjebne han hadde. Han levde i ti måneder
i frie kår i Gévaudan og Vivarais, og fortærte kvinner og barn
“og berømte hyrdinner for sin skjønnhet.” Han forfulgte
bevæpnede ryttere.
Vi så det, midt på dagen,
forfølgende en postvogn og en rytter langs
kongens brosteinsvei, og både vogn og rytter
flyktet foran den i full galopp. Det ble etterlyst som en
offentlig kriminell, og det ble satt en belønning på ti tusen franc
for hodet dens. Og likevel, da den ble drept og sendt
til Versailles, vel! det var bare en vanlig ulv
og ikke en av de største, “selv om jeg kunne gå fra pol til pol,”
sang Alexander Pope.
Den lille korporalen rystet Europa; hvis alle ulver hadde lignet på denne ulven, ville de ha endret historien til menneskeheten. Elie Berthet gjorde ham til helten i en roman som jeg har lest og som jeg absolutt ikke har lyst til å lese igjen.
Jeg hastet med lunsjen min og motsto ønsket fra vertshusholderen som ivrig oppfordret meg til å besøke Notre Dame de Pradelles "som utførte mange mirakler, selv om den var laget av tre," og mindre enn tre kvarter senere, drev jeg Modestine nedover den bratte bakken som førte til Langogne på Allier.
På begge sider av veien, i store støvete jorder, var bøndene opptatt med å forberede seg til den kommende våren. Hver femti meter, trakk et par tunge okser, med hengende lepper, tålmodig en plog.
Jeg så en av disse sterke og rolige tjenerne av jorden ta en plutselig interesse for Modestine og meg selv. Furroen han gravde ledet til et hjørne av veien. Hodet hans var solid festet til åket som karyatidene under en tung gesims, men han festet sine store ærlige øyne på oss og fulgte oss med et ettertenksomt blikk inntil hans herre tvang ham til å snu plogen og begynte å jobbe seg oppover åkeren.
Av alle disse plogene som åpnet jorden,
av kuenes fottrinn, av enhver bonde som, her eller der,
brøt de tørre jordklumpene med spaden, bar vinden med seg
en lett støvsky som kunne sammenlignes med
tykk røyk. Det var et levende, travelt,
delikat landsbilde, og mens jeg fortsatte å gå nedover,
fortsatte de høye landområdene i Gévaudan å stige
foran meg i himmelen.
Fra "Reise med en Esel i
Cévennes"
***
Det var en gang, i de grønne dalene som omgir Pradelles, en ung kuherder ved navn Martin. Dager fulgte hverandre, rytmisk styret av fuglesang og vindens hvisking i gorse. Martin drømte om fjerne eventyr, ukjente land og spennende historier, men livet hans var her, blant kuene og bakkene i sitt fedreland.
En tåkete morgen, mens Martin førte flokken sin til beite, dukket en silhuett opp på veien, ledsaget av en esel. Det var en mann med våkne øyne, som bar en stor sekk og en vandrestav. Det var Robert-Louis Stevenson, den reisende forfatteren som nettopp hadde forlatt Pradelles i retning Langogne.
Nysgjerrig nærmet Martin seg, og de to mennene byttet noen ord. Stevenson, med sin veltalenhet og entusiasme, fortalte den unge herden om sine reiser, sine skrifter og sin uopphørlige søken etter frihet. Martin, fascinert, sugde til seg ordene hans, og så i denne mannen legemliggjørelsen av sine egne drømmer.
Stevenson, idet han så glimtet i den unge mannens øyne, tilbød ham en notisbok. "Skriv," sa han. "Skriv dine drømmer, dine tanker, og en dag gjør dem til din reise." Martin tok notisboken, en skatt mer verdifull enn gull, og lovet å følge dette rådet.
Årene gikk, og Martins notisbok fylte seg med fortellinger og tegninger. Han ble ikke bare kuherde, men også vokter av drømmer. Og når tiden kom, la han også ut på veiene, med en vandrestav i hånden og en sekk med drømmer på ryggen, og fulgte i fotsporene til Stevenson og så mange andre før ham.
Gamle feriehuset med en hage ved bredden av Allier, L'Etoile Gjestehus ligger i La Bastide-Puylaurent mellom Lozère, Ardèche og Cévennes i fjellene i Sør-Frankrike. På krysset av GR®7, GR®70 Stevenson-stien, GR®72, GR®700 Régordane-veien, GR®470 Kilder og Kløfter i Allier, GRP® Cévenol, Ardéchoise-fjellene, Margeride. Mange rundtur stier for fotturer og sykkelturer for en dag. Ideelt for en avslappende ferie og fotturer.
Copyright©etoile.fr