Robert Louis Stevenson kom til Pradelles om kvelden den 25. september 1878, noe som markerte en viktig etappe på reisen hans gjennom Cévennene, som han la ut på med sitt esel, Modestine. Landsbyen, som ligger i Haute-Loire, fremsto for ham som et fredelig hvilested etter en krevende dag med vandring. Han tilbrakte natten der, og fant husrom til både seg selv og dyret sitt. I sine skrifter beskriver han Pradelles med en viss sjarm, og fremhever atmosfæren og kjennetegnene til denne middelalderlandsbyen. Det var også i Pradelles at Stevenson måtte håndtere noen små logistiske utfordringer knyttet til Modestine, hans ofte gjenstridige følgesvenn. Oppholdet hans illustrerer realiteten av å reise til fots, der oppdagelsen av pittoreske steder blandes med de daglige strabasene til vandreren og hans byrde. Denne pausen er et av de nøkkeløyeblikkene som er udødeliggjort i hans beretning, Reise med et esel i Cévennene, noe som har sikret landsbyen en velfortjent litterær berømmelse.
«Det var bittert kaldt og isende, og bortsett fra en kavalkade av damer til hest og et par rurale postmenn, var veien preget av en dødelig ensomhet hele veien til Pradelles.
Jeg husker knapt en eneste hendelse. Et livlig føll, som bar en bjelle om halsen, kastet seg mot oss i full fart, over hele engenes bredde, som et vesen som var i ferd med å utføre store bragder. Så, plutselig, da det unge hjertet til rekrutten skiftet mening, snudde det om og galopperte bort akkurat som det kom, med bjellen klirrende i vinden. Lenge etter så jeg dets edle holdning mens det stoppet opp, og jeg hørte lyden av bjellen. Da jeg nådde hovedveien, syntes sangen fra telegraflinjene å fortsette den samme melodien.
Pradelles ligger i skråningen av en høyde som dominerer Allier, omgitt av frodige enger. Det ble høstet etterslått fra alle kanter, noe som ga området, denne stormfulle høstmorgenen, en uvanlig lukt av høy. På den motsatte bredden av Allier, hvor landskapet fortsatte å stige milevis mot horisonten, åpenbarte det seg et falmet og gult høstlandskap, preget av svarte flekker fra furuskoger og hvite veier som slynget seg mellom fjellene. Skyene spredte en jevn, purpurfarget skygge, trist og på en eller annen måte truende, som overdrev høyder og avstander og ga enda mer dybde til svingene på hovedveien.
Perspektivet var ganske øde, men stimulerende for en turist. For nå befant jeg meg på grensen til Velay, og alt jeg kunne se lå i en annen region av det ville, fjellrike og udyrkede Gévaudan, som nylig var blitt ryddet av frykt for ulver.
Ulver, dessverre! Som landeveisrøvere, ser de ut til å trekke seg tilbake for de reisendes fremmarsj. Man kan vandre gjennom hele vårt komfortable Europa uten å oppleve et eventyr verdig navnet. Men her, uansett hvor man ellers hadde vært, befant man seg på håpets grense. Det var faktisk hjemlandet til den alltid minneverdige Bestien, ulvenes Napoleon Bonaparte. For en skjebne den hadde! Den levde i ti måneder i frihet i Gévaudan og Vivarais, og fortærte kvinner og barn «og hyrdinner berømte for sin skjønnhet». Den forfulgte bevæpnede ryttere.
Man så den, midt på dagen, forfølge en postvogn og en postiljong langs kongens brosteinsvei, og både vogn og rytter flyktet foran den i full galopp. Den ble etterlyst som en offentlig trussel, og det ble satt en belønning på ti tusen franc på dens hode. Og likevel, da den ble drept og sendt til Versailles, vel! Det var bare en helt vanlig ulv og ikke en gang av de største, «selv om jeg kunne gå fra pol til pol», som Alexander Pope sang.
Den lille korporalen rystet Europa; hvis alle ulver hadde lignet på denne ulven, ville de ha endret menneskehetens historie. Elie Berthet gjorde den til helten i en roman som jeg har lest, og som jeg absolutt ikke har lyst til å lese igjen.
Jeg skyndte meg med mellommåltidet mitt og motsto ønsket fra vertshusholderen som ivrig oppfordret meg til å besøke Notre-Dame de Pradelles, «som utførte mange mirakler, selv om den var laget av tre». Og mindre enn tre kvarter senere, drev jeg Modestine nedover den bratte nedstigningen som førte til Langogne ved Allier.
På begge sider av veien, på store støvete jorder, var bøndene travelt opptatt med å forberede seg til den kommende våren. Hver femtiende meter trakk et par tunge okser, med hengende hudfolder, tålmodig en plog.
Jeg så en av disse sterke og rolige tjenerne av jorden ta en plutselig interesse for Modestine og meg selv. Furen han gravde ledet til et hjørne av veien. Hodet hans var solid festet til åket, lik karyatidene under en tung gesims, men han festet sine store, ærlige øyne på oss og fulgte oss med et ettertenksomt blikk inntil hans herre tvang ham til å snu plogen og begynte å jobbe seg oppover åkeren igjen.
Fra alle disse plogskjærene som åpnet jorden, fra kuenes fottrinn, fra enhver bonde som, her eller der, brøt de tørre jordklumpene med hakken, bar vinden med seg en lett støvsky som kunne sammenlignes med tykk røyk. Det var et levende, travelt og delikat landlig bilde, og mens jeg fortsatte å gå nedover, fortsatte de høye landområdene i Gévaudan å stige foran meg mot himmelen.»
Fra «Reise med et esel i Cévennene»
Det var en gang, i de grønne dalene som omgir Pradelles, en ung kuherde ved navn Martin. Dagene fulgte hverandre, rytmisk akkompagnert av fuglesang og vindens hvisking i gulltornen. Martin drømte om fjerne eventyr, ukjente land og spennende historier, men livet hans var her, blant kuene og åsene i hans hjemland.
En tåkete morgen, mens Martin førte flokken sin til beite, dukket en silhuett opp på stien, ledsaget av et esel. Det var en mann med et våkent blikk, som bar en stor sekk og en vandrestav. Det var Robert-Louis Stevenson, den reisende forfatteren, som nettopp hadde forlatt Pradelles med kurs mot Langogne.
Nysgjerrig nærmet Martin seg, og de to mennene utvekslet noen ord. Stevenson, med sin velkjente veltalenhet og entusiasme, fortalte den unge gjeteren om sine reiser, sine skriverier og sin uopphørlige søken etter frihet. Martin lyttet fascinert og slukte ordene hans, idet han i denne mannen så legemliggjørelsen av sine egne drømmer.
Stevenson, som la merke til glimtet i den unge mannens øyne, tilbød ham en notisbok. «Skriv», sa han. «Skriv ned drømmene dine, tankene dine, og gjør dem en dag til din egen reise.» Martin tok imot notisboken, en skatt mer verdifull enn gull, og lovet å følge dette rådet.
Årene gikk, og Martins notisbok fylte seg med fortellinger og tegninger. Han ble ikke bare en kuherde, men også en vokter av drømmer. Og da tiden var inne, la også han ut på veiene, med en vandrestav i hånden og en ryggsekk fylt med drømmer, og fulgte i fotsporene til Stevenson og så mange andre før ham.