Loubaresse er en liten, typisk landsby i Haute-Ardèche, beliggende ved foten av Tanargue-massivet med utsikt over Valgorge-dalen. I sentrum av landsbyen finner du en liten matbutikk, en restaurant, samt et velkjent gjestgiveri (gîte d'étape) med servering, hvis gode rykte strekker seg over hele Ardèche.
Her stopper soppsankerne fra byene Alès, Aubenas og Largentière for å spise lunsj. Om kvelden tar turgåerne over, enten de går turen rundt Tanargue, runden rundt Montagne Ardéchoise, eller følger den alternative Cévenol-stien som ankommer fra La Bastide-Puylaurent via Saint-Laurent-les-Bains og Borne.
Le Cévenol er fortsatt en av regionens vakreste ruter, og turen tar vanligvis 5 til 7 dager å gjennomføre til fots.
Denne høytliggende landsbyen (1 250 moh.) ligger helt i enden av Tanargue-massivet, og er den minste kommunen i departementet. De robuste steinhusene av granitt og basalt klynger seg tett rundt kirken. Kirkens takkede klokketårn ble i sin tid bygget med restene av et gammelt vakttårn, opprinnelig oppført av herren av Borne.
Etymologien til navnet stammer trolig enten fra ulvene som en gang herjet i regionen, eller fra det oksitanske uttrykket «laoubo recento» (den tidlige morgengry), ettersom landsbyen ligger perfekt til for å fange de aller første solstrålene ved daggry. Maggy Merle, en ekte lokal personlighet, driver den lille matbutikken og foretar i tillegg viktige værmålinger for Météo-France.
Valgorge-dalen
Opprinnelsen til dette navnet kommer trolig fra «vallis gurgulionis», som betegner en dal som springer ut fra et juv – et trangt sted hvor elven Baume strømmer inn. Gjemt ved foten av den imponerende sørveggen av Tanargue, har dette dypt avsidesliggende stedet tiltrukket seg mange forfattere gjennom tidene.
Blant annet ble poeten Ovide de Valgorge født på Château de Chastanet. Senere krysset Albin Mazon (under pseudonymet Doktor Francus), en fremtredende historiker fra Ardèche, hele regionen på ryggen av et muldyr. Den britiske forfatteren Kenneth White bodde her i flere år, og fant inspirasjon i disse landskapene til sine berømte Brev fra Gourgounel (Lettres de Gourgounel). Simone de Beauvoir forteller også i boken Histoire de Drailles om et minneverdig opphold hun hadde her i 1935. Under andre verdenskrig vendte hun til og med tilbake på sykkel sammen med Jean-Paul Sartre for å tilbringe ferien i den frie sonen.
Taranis var en keltisk gud: tordenguden! Legenden sier at han bosatte seg i Tanargue-massivet, denne imponerende fjellryggen sørvest i Ardèche, hvor Pierre Veyrenc den 23. juni 1867 skrev: «...djevelen tok Tanargue! Lynet har slått ned igjen, og har drept 2 gjetere og 203 sauer...»
Gjemt ved massivets fot, med kun 32 innbyggere ved siste folketelling og et areal på 900 hektar, er Loubaresse den minste landsbyen i departementet. Beliggende 1 250 meter over havet, ved inngangen til Montagne Ardéchoise, veksler klimaet her konstant mellom middelhavs- og oseaniske påvirkninger, og mellom utløperne av Cévennes og det karrige platået. Plassert i le av enden på Tanargue, som brått stopper de skybærende vindene fra sørøst, mottar landsbyen store mengder nedbør (gjennomsnittlig 2 100 mm i året), men på grunn av det bratte terrenget klarer den ikke å holde på alt vannet.
I løpet av få timer strømmer vannet nedover skråningene og får elven Baume, som har sitt utspring ved Rochemisole ovenfor landsbyen, til å svulme opp til en stri strøm. Man pleier gjerne å si her: Når regnet trommer i regionen, er det i Loubaresse det høres høyest! Det er ikke nødvendigvis flere regnveirsdager her enn andre steder (sommeren er faktisk ganske tørr), men når det først regner, regner det skikkelig.
Edelgranen, et bartre med eviggrønne nåler, har en stolt, rett stamme med horisontale grener. I likhet med furuen har den mange medisinske egenskaper. Lokalt blir den tradisjonelt valgt som «pibou» (maitre), for å reises foran hjemmet til en nyvalgt representant, for å feire og hedre vedkommende. Som et utmerket tømmertre gir den treverk av svært god kvalitet, som er spesielt ettertraktet til snekkerarbeid og byggevirksomhet. I disse traktene vokser den ofte side om side med en annen type bartre: vanlig gran.
Ardèche, en region som i høyeste grad fanger interessen til både kunstnere og naturforskere, rommer flere ukjente områder som slett ikke fortjener den glemselen de noen ganger har havnet i. Et slikt område er Ubas-domenet, som strekker seg over en omkrets på syv mil (lieues). Beliggende helt vest i departementet i kantonen Saint-Étienne-de-Lugdarès, omtrent åtte mil nordvest for Largentière, er dette territoriet omkranset i nord, øst og sør av åser som gradvis stiger og danner det vulkanske fjellet Prasoncoupe. Dets navn betyr «klippe» eller «engenes krater» på grunn av dets dominerende posisjon over vakre gressletter, med en høyde på nesten 1 000 meter over Middelhavet.
Takket være overfloden av gamle lavastrømmer er denne vulkanen fortsatt en av de viktigste i Vivarais. Hvis de tidlige naturforskerne som reiste gjennom regionen hadde besøkt den, ville de utvilsomt ha gitt Loubaresse-vulkanen en fremtredende plass av interesse. Fra dens indre springer de termiske kildene ut, som er en kilde til rikdom for landsbyen Saint-Laurent-les-Bains. Uten den prestisjefylte anerkjennelsen disse kildene gir, ville landsbyen trolig lidd i isolasjon og vært nesten øde i bunnen av sin runde, trange dal, fylt av delvis nedbrutte steiner som skaper et slående kaotisk landskap. Fra toppen av Prasoncoupe endres imidlertid scenariet radikalt: Den steinete ufruktbarheten erstattes, rundt hele vulkanen, av den frodige fruktbarheten i et landskap dekket av mørke skoger, grønne enger, rikelige vannkilder og dyrkede jorder.
Fra toppen av Loubaresse-vulkanen har man en majestetisk utsikt over Valgorge-dalen, som regnes som den mest pittoreske i Vivarais med sine tusenvis av topper og spisse nåler. Den rike og varierte vegetasjonen byr vandreren på en uventet rekke av landskap som veksler mellom det idylliske og det dypt ville. Det var for øvrig på Château de Valgorge, en bosetning i den mest fruktbare delen av dalen, at Marquis de La Fare diktet de berømte versene som har gjort ham udødelig.
For lenge siden raget fire imponerende tårn over de høye fjellene i disse kalde egne: tårnene i Loubaresse, Borne, Saint-Laurent-les-Bains og Luc. Når natten falt på, ble enorme bål tent på toppene deres. Disse virkelige lysfyrene lyste opp området langveisfra, og fungerte som livsviktige signaler under de ødeleggende og hyppige stridighetene mellom de føydale herremennene. Av disse fire tårnene er ett allerede forsvunnet.
Dette tårnet ble oppført 1 242 meter over havet, nøyaktig på toppen av et av Vivarais' eldste slukkede og fylte vulkankratere. Sett på avstand ga tårnet landskapet et utrolig pittoresk preg, og det hadde lenge vært skånet for tidens tann. Men for under fem tiår siden sørget en mann med liten respekt for gamle ruiner for at det ble revet ned og jevnet med jorden, for å gjenbruke materialene til gjenoppbyggingen av sognekirken i Loubaresse.
Fra det gamle Chambons-klosteret til Loubaresse – en landsby som en gang utelukkende besto av muldyrdrivere, robuste og dristige fjellfolk med samme mot og dyktighet som de andalusiske muldyrdriverne, om enn med kanskje litt mindre ynde og eleganse – og fra Loubaresse til Chat-del-Bos, langs veien mot Saint-Laurent-les-Bains (bare en mil unna), forsvinner plutselig enhver tydelig sti. Man har bare enorme enger og marker foran seg så langt øyet kan se, hvor både dyr og mennesker vandrer dit eventyret tar dem.
Et mylder av bekker skjærer gjennom og former det kuperte landskapet man reiser gjennom. Nesten alle lager mye mer støy enn størrelsen skulle tilsi. Det er for øvrig verdt å merke seg: i disse fjellene har vannløpene en vill, overilt og svimlende karakter, en utemmet energi man aldri finner i de fredelige og blomstrende bekkene på slettene våre.