     
|
Loubaresse i Ardèche |
     
|
|
|
Loubaresse i Ardèche |
|
Et typisk lite landsby i Haute Ardèche ved foten av Tanargue med utsikt over Valgorge-dalen. I sentrum av landsbyen er det en butikk, en restaurant og en kjent gîte med middag i hele Ardèche.
Her stopper soppplukkerne fra byene Alès, Aubenas eller Largentières for lunsj, og om kvelden vandrerne som tar turen rundt Tanargue, Ardèchefjellet, varianten av Cévenol-stien som kommer fra La Bastide Puylaurent, passerer St Laurent les Bains og Borne.
Cévenol er en av de vakreste stiene i regionen; den tar 5 eller 7 dager.
Ligger ved foten av Tanargue, er dette høylandsbyen (1250 m) den minste kommunen i departementet. Husene laget av granitt og basalt ligger tett rundt kirken, hvis tårn er bygget med rester av et vakttårn bygget av herren av Borne.
Navnet kommer kanskje fra ulvene som vandret i regionen eller fra "laoubo recento", den nylige gryden, fordi det mottar de første strålene fra den oppadgående solen. Maggy Merle, en lokal personlighet, driver den lille butikken og tar målinger for Météo-France.
Valgorge-dalen
Opprinnelsen til navnet kommer kanskje fra "vallis gurgulionis", en dal som starter fra kløften, et smalt sted hvor Beaume strømmer inn. Gjemt ved foten av den imponerende sørlige siden av Tanargue, tiltrakk dette avsides stedet mange forfattere.
På Château de Chastanet ble poeten Ovide de Valgorge født. Albin Mazon (alias doktor Francus), en stor historiker fra Ardèche, krysset hele regionen på muldyret. Kenneth White, en britisk forfatter, bodde der i flere år, og fant inspirasjon til sine brev fra Gourgounel. Simone de Beauvoir forteller i Histoire Drailles om et opphold hun hadde i 1935. Under den andre verdenskrig kom hun tilbake på sykkel med Jean-Paul Sartre for å tilbringe ferie i den frie sonen.
Taranis var en keltisk gud: den av torden! Det sies at han har valgt sitt hjemland i masivet av Tanargue, denne klippebrakken i sørvestlige Ardèche, hvor Pierre Veyrenc forteller den 23. juni 1867: "...djevelen tok Tanargue! Lynet har igjen slått, det har drept 2 hyrder og 203 sauer..."
Gjemt ved føttene hans, med 32 innbyggere ifølge den siste folketellingen og et areal på 900 ha, er Loubaresse det minste landsbyen i departementet. Det ligger på 1250 meter over havet, ved porten til Ardèchefjellet, og veksler mellom den middelhavske og den oseaniske skråningen, Cévennes og platået. Støttet mot spissen av Tanargue, som stanser de skybærende vindene som kommer fra sørøst, får landsbyen dermed mye vann (2100 mm i gjennomsnitt per år), men beholder det ikke.
I løpet av få timer strømmer det ned og øker strømmen av Beaume-elven, som har sin kilde i Rochemisole, oppe i landsbyen. Her sier vi ofte: når regnet klapper i regionen, er det i Loubaresse du hører det mest!
Vi har ikke flere regndager enn andre steder, og om sommeren er det faktisk ganske tørt, men når det regner, er det ikke for å tulle.
Furutreet. En konifer med vedvarende nåler, furutreet har en rett stamme med horisontale grener. Det har, som furu, medisinske egenskaper. Lokalt blir det valgt som "pibou" for å bli reist foran hjemmet til en nyvalgt, for å feire og hedre dem. Som et høyt tre, gir det godt kvalitet tre som er ettertraktet i tømmer- og møbelsnekring. Det kan leve sammen med en annen type konifer: den vanlige granen.
***
Ardèche, så verdig til å interessere både tegneren og naturforskeren, inneholder flere ukjente deler, selv om de ikke fortjener glemte som de har vært: slik er området til Ubas, som dekker en omkrets på syv lieues. Det ligger på den vestlige kanten av departementet i kantonen Saint-Etienne-de-Lugdarès, 8 lieues nordvest for L'Argentière, og er omgitt, i nord, øst og sør, av åser som gradvis stiger og danner det vulkanske fjellet Prasoncoupe, hvis navn betyr klipp eller krateret av engene, fordi det dominerer vakre enger og hvis høyde er omtrent 1000 meter over Middelhavet.
Denne vulkanen er, på grunn av mengden av sine lavaer, en av de viktigste i Vivarais. Hvis de hadde besøkt det, ville de naturforskere som har utforsket omgivelsene ikke ha plassert Loubaresse på førsteplass. Fra skråningene flyter termiske kilder, rikdomskilder for landsbyen Saint-Laurent-les-Bains, som, uten rykte de nyter, ville lide i isolasjon og nesten være øde i bunnen av sin runde, smale dal, dekket av halvforfalne steiner, hvis spredte rusk gir bildet av kaos. Fra toppen av Prasoncoupe endres scenen; til ariditeten i denne dalen følger, rundt vulkanen, den lykkelige fruktbarheten til et land dekket av skoger, enger, rikelige vann og dyrkede felt.
Fra toppen av vulkanen Loubaresse styrer man dalen Valgorge, den mest pittoreske i Vivarais med sine tusenvis av topper og nåler, og sin vakre vegetasjon, hvis oppsett gir en uventet sekvens av glade eller ville steder for hvert skritt. Det er på slottet Valgorge, et sted i den mest fruktbare delen av dalen, at markisen de La Fare komponerte versene som gjorde ham berømt.
Det var en gang, som dominerte de høye fjellene i disse kalde områdene, fire tårn, de fra Loubaresse, Borne, Saint-Laurent-les-Bains og Luc, på toppen av hvilke lyste, når natten var mørk, brannene tent fra en enorm bål, lyse fyrtårn som lyste opp området på avstand, og fungerte som signaler under disse feudale krigene fra herre til herre, som var så katastrofale og så hyppige. Av disse fire tårnene har en allerede forsvunnet.
Plassert 1242 meter over havets nivå, på den slukte og fylte åpningen av et av de eldste vulkanene i Vivarais, var dette tårnet, sett fra avstand, estetisk og slående i landskapet, naglet av tid. Men for mindre enn fem år siden kom en mann, som ikke satte pris på gamle ruiner, som fikk det revet ned og jevnet med bakken, for å bruke materialene til restaureringen av Loubaresse menighet.
Fra Chambons til Loubaresse, en landsby som utelukkende består av muleførere, robuste og modige fjellfolk som har mot og dyktighet, men mindre av den grasiøse og kokette elegansen til andalusiske muleførere; og fra Loubaresse til Chat-del-Bos, hvor veien fører til Saint-Laurent-les-Bains, som ikke er mer enn en lieue derfra, forsvinner alle godt opptråkkede stier. Du har bare enger og marker foran deg, gjennom hvilke dyr og mennesker går på eventyr.
En mengde bekker krysser og forstyrrer landet du reiser gjennom. Nesten alle disse bekken lager mer støy enn de er store. Det er for øvrig verdt å merke seg: i fjellene har bekkene vagabonderende og svimlende bevegelser som ikke tilbys av de så fredelige og blomstrende bekkene i slettene våre.
Gamle feriehuset med en hage ved bredden av Allier, L'Etoile Gjestehus ligger i La Bastide-Puylaurent mellom Lozère, Ardèche og Cévennes i fjellene i Sør-Frankrike. På krysset av GR®7, GR®70 Stevenson-stien, GR®72, GR®700 Régordane-veien, GR®470 Kilder og Kløfter i Allier, GRP® Cévenol, Ardéchoise-fjellene, Margeride. Mange rundtur stier for fotturer og sykkelturer for en dag. Ideelt for en avslappende ferie og fotturer.
Copyright©etoile.fr